Det var mye rart vi spiste under krigen

Selv fisken var rasjonert. Hvetemel var luksus, og det a' mor bakte brød av, ga gjenlyd! Det var en vanlig replikk når noen slapp seg i klassen og fikk marsjordre til en tur rundt kvartalet: "Det er det nye brø'!"

Pølsebua på hjørnet av Kjølberggata/Økernveien var ren pøleskiosk, som utvidet til saftis om sommeren. Og fiskepølsene - laget av håbrand, smakte mer salmiakk enn fisk eller kjøtt.
Men du verden hva fantasien kan gjøre med sulten! Spesielt når potetlompene var av turnips...

Har du hørt om hjemmelaget leverpostei? Laget av oppbløtt Terje Viken knekkebrød, smeltet hvalspekk, krydder ogmuskatnøtt, hvis du hadde. Vi syntes ikke å merke forskjell fra originalen! Bananer hadde vi bare hørt om, men vi gjorde noen raid til Filipstad når det var båter med kopra i anmarsj (kopra = tørkede og gjerne markspiste kokosnøttbiter, som gikk til margarinproduksjon. Det var forskjell i kvaliteten: "fløtekokos" og "såpekokos", men ned gikk det.
Man bør kanskje ikke snakke så mye om "mat" for oss byboere under krigen. Gråbeinsild, stekt i tran, var ikke så galt som det høres. Kålrot, stekt som biff, og plukkfisk laget av fiskeslintrer, var vel ikke favoritter. Hadde du bygg- eller havremel var graut en selvfølge.

Mine tidligere eldre arbeidskolleger fortalte om "villagriser", dvs. noen som hadde et vedskjul, et redskapsskur eller liknende. Så slo kollegene seg sammen og fikk kjøpt en grisunge. Planen var at andelseierne skulle ha med seg matavfall på jobben, som "griseverten" skulle få med seg til grisen. Problemet var at det ikke var noe matavfall, for det ble spist opp hjemme det også. Dermed fikk man en radmager gris ved juletider, så her var det ingen problemer med kolesterolet!
Vi skoleungene fikk jo svenskesuppe, havresuppe den ene dagen og betasuppe dagen etter. Den ble hentet på kjøkkenet på Jordal Idrettsplass, og da var det ingen som gren på nesa! Alle hadde med seg en lav hermetikkboks hjemmefra. Den hang og slang så muntert på ranselen til og fra skolen, og rommet en god porsjon suppe i frikvarteret. Tran var daglig inntak på skolen, og det var vel noen få som gren på nesen av den, men de aller fleste var så fetthungrige at de tok skjeen som en delikatesse etter suppa. Hadde de ikke med seg skje, la de bare hodet bakover og lot tilsynslærerinnen eller "frøken" helle tranen rett ned i gapet. Det ble en rutine, og ingen laget noe vesen av det, fetthungrige som vi var.
Kaffeerstatningen "Norcaf" er heller ikke glemt. Mødrene brente tørkede erter i stekepanna, og malte det opp til "verdens nyydeligste kaffe". Spøkte med at når Freden kom, behøvde de ikke noe annet. Men morsan lovet dyrt og hellig at den dagen skulle hun skure kaffekjelen innvendig!

Når det gjelder klær, så var den vanlige vitsen "Hei, en møll, da må det være noen som har ulltøy her!" "Sellull", laget av cellulose, ble brukt til strikking, og holdt ikke særlig lenge. Siden det viktigste var at klærne var hele og rene, ble det mye stopping og lapping på mødrene, som heldigvis den gang ikke var utearbeidende, men familienes faste, trygge ankerpunkt.

Hilsen Jarl Frode Bech