mandag 19. juli 2010

"Får vi opptre da, frøken!"

Boka "EN STOR KUNSTNER og tusen små" ble utgitt i Oslo 1957, muligens i forbindelse med Knut Steens skulptur, som står utenfor skolen. Redaktør var overlærer Sverre S. Amundsen, eller rektor som er dagens yrkestittel. Boka gir et gløtt av liv og arbeid ved Kampen skole og er skrevet av lærerinner og lærere ved skolen. En av dem var Bjørg Slaastad, vår lærer gjennom 7 år på Kampen skole. Jeg velger her å gjengi hennes bidrag til boka.

Det er et kvarter til det store foreldremøtet i filmsalen skal begynne. Inne i klasserommet ved siden av filmsalen hersker det en spenning og en travelhet som nesten er til å ta og føle på.
Hovedemnet på dette foreldremøtet er "Yrkesrettleiing", og 4c jenter skal framføre skuespillet "Byen vår" av Torbjørn Egner. Dette skuespillet handler om mange forskjellige yrker, og nå er 28 småjenter ivrig opptatt med å "forvandle" seg. En blir til snekker, en annen til murer, brannmann, baker, fisker, lege, sykesøster osv.
"Frøken, jeg finner ikke fiskehoven min", lyder en spe, fortvilet pikestemme. "Frøken, malerkosten til Bente er blitt borte." Innimellom høres knising og latter. "Se på Marion a' dere. Hun ser ut som en ordentlig feier." "Heisan, nå falt bartene mine av igjen." Ropet kom fra en liten mørk politimann med politilue langt nedover ørene.
Endelig er alle ferdige med forkledningen, og det faller litt mer ro over den brogete forsamlingen, men fremdeles ligger det en liksom ladet spenning i rommet. "Å, frøken, jeg husker ingenting jeg." "Ikke jeg heller," stemmer flere i. Men frøken bare smiler, for disse ordene har hun hørt mange ganger før og vet at de stemmer ikke helt med sannheten. Det er ikke første gang klassen spiller teater, og det har vist seg mange ganger at selv om nervøsiteten er stor før teppet går opp, så forsvinner den som oftest når de små skuespillerne kommer inn på scenen. Slik også denne gang. Replikkene faller lett og utvungent, og barna viser en ekte spilleglede. Etter framførelsen sitter en glad flokk i påkledningsrommet. "Å, frøken, så festlig det var. Tenk, jeg var ikke det minste nervøs." "Var vi flinke frøken?," øynene stråler. Frøken smiler og nikker bekreftende, for hun vet at selv framførelsen er det gjeveste for barna. Men uten at de selv vet det, er det noe annet som er mye mer verdifullt for dem, og det er selve arbeidet som ligger bak. Målet eller hensikten med dramatisering i skolen er jo ikke at den skal skape skuespillere av barna, men at den skal hjelpe til med å forme sunne mennesker med handlekraft og fantasi.
Helt fra begynnelsen skjønner læreren at dette er noe som fanger interessen hos barna, og læreren får ofte se barna i et nytt lys. Elever som i vanlige timer kan virke uinteresserte og likeglade, kan plutselig bli så ivrige og fulle av fantasi at en knapt kan tro det er samme eleven.
De stykkene som gir barna mest glede og som virker mest utviklende, er nok de små skuespillene som barna selv lager. Stoffet kan være hentet fra forskjellige emner som geografi, historie, eventyr osv.
Eventyret om fanten som skulle lære kjerringa å koke suppe på en spiker, hadde barna i min klasse stor moro av. Riktignok er det ikke plass for mer enn to personer i dette stykket, men det sier ikke det samme som at det bare var to som arbeidet med det. Hele klassen tok aktivt del under innøvingen, kom med forslag til replikker, utkledning og utstyr forøvrig. Noe av det mest interessante for læreren ved dramatiseringen er å legge merke til hvordan barna arbeider sammen. Etter hvert lærer de seg til å anerkjenne hverandre, lærer seg til å innse at andre kan være bedre enn de selv på enkelte områder.
I småklassene har ikke barna evne til å vurdere seg selv på samme måte som i høyere klassetrinn. Dette viser seg tydelig ved utdeling av rollene. Alle vil gjerne ha den største og vanskeligste rollen. Det blir da lærerens sak å fordele rollene slik at de passer for hver enkelt. Dette er ikke slik å forstå at den som er flinkest til å lære utenat, alltid skal ha de største rollene. Meningen er jo ikke å skape noe "stjernespill", men et "samspill" av alle elevene i klassen. Men dette samspillet kommer nok best i gang hvis hver enkelt får en rolle som han makter. Det gir størst tilfredsstillelse og glede. Dramatiseringen må først og fremst være en glad virksomhet hvor alle tar del, og hvor ingen må føle seg utenfor. 
I høyere klasser er det som oftest elevene selv som deler rollene seg imellom. "Frøken, syns ikke du også at Eva passer best til den rollen?" Og det viser seg ofte at elevene har god dømmekraft. De kjenner kameratene, og vet kanskje om sider hos dem som læreren ikke kjenner til.
Når så hver har fått sin rolle, brenner de av lyst og iver etter å ta fatt på øvingen. "Kan vi ikke prøve med en gang da, frøken?"
Med "manuskriptet" i hånden spiller de seg gjennom stykket. Dette tar sin tid, for det er ikke lenge mellom hver gang en hand farer i været og vedkommende kommer med en bemerkning: "Jeg synes prinsesse "Vil ikke" må være litt mer sur og vrien i stemmen." "Kongen snakker alt for lavt." Replikkene blir tatt om igjen helt til kritikeren sier at nå er det bra. Barna lever seg slik inn i rollene at de nesten gjør seg til ett med personen i rollen sin.
Det er festlig å se hvordan en sky og innesluttet elev blir til en dristig "Prins Løvehjerte" med høy og klar stemme. 
"Frøken, vi har en fin, sort silkekappe oppe på loftet heime som passer veldig godt til vismannen." Og fra loft og kott trekker barna fram i lyset gamle sjal, hatter og sko, osv. som kan brukes som forkledning. 
Barna har en livlig fantasi og kan tydelig se for seg en stolt prins når han får et sjal over skuldrene, selv om det er det samme sjalet som en gammel bestemor brukte i forrige stykke.
Mange vil kanskje spørre om vi ikke kaster bort for mye tid ved å la barna dramatisere. Selvsagt krever det en del tid, og det må ikke ta for stor del av timetallet, men brukt riktig, er jeg ikke i tvil om at dramatiseringen er så verdifull for barnas utvikling at tiden som går med, slett ikke er bortkastet, men vel anvendt.
Bjørg Ester Nilsen, som var hennes pikenavn, ble født 29. april 1930 og vokste opp på Kampen. Etter endt lærerutdanning ble hun vår lærer ved Kampen skole i 1953. Bjørg Ester Kyvik døde 10. desember 2005 på Stord. Og vi minnes henne som en strålende lærer, som fikk fram det beste i alle oss elevene i klassen, som var en ren jenteklasse.

Vår klasse hadde 50 års jubileum, 1953-60, den 12. juni i år på Kampen Bistro. Jeg fikk da boka "EN STOR KUNSTNER og 1000 små" av min gode venninne Sidsel (Steine) Svenningsen (tidligere Kampensgate 28), og vil gjerne takke henne for både den og bildet, som jeg mottok tidligere.