søndag 20. juli 2008

Sørumgata 2

Familien flyttet til denne gården i 1911, likevel kjenner jeg ikke gårdens historie, slik Marit gjør med sin barndoms gård. Gamle Bråseth, gårdeieren, påsto at gården var et par hundre år, men om dette var tilfelle eller noe som underbygger denne påstanden har jeg ikke klart å finne, selv i vår digitale tid.
I min barndom var det 9 leiligheter i denne lille gården, det sier seg selv at de var heller små, ett og to roms, uten entreer, og med utedo og vannpost i gården. I ettertid har jeg undret meg, hvordan i all verden fikk vi plass? Vi bodde i hjørneleiligheten i 2. etasje, kjøkken, stue og spisestue, som også fungerte som soverom. Og med svalgang utenfor og et tak over kjøkkenvinduet der spurvene ble matet. Taket var der for å dekke "palten", utgravningen til leilighetene i 1. etasje. 2-ern var en murgård med enkle vinduer og koksovner, som sikkert var en nødvendighet i vinterkulda. De to utedoene lå bortest i gården, en til 1. etasje og en til 2., sammen med bodene i en toetasjes uthusbygning, også oppført i mur. Donøklene sto i dørene og det var slå på innsiden. Utenfor sto en kasse med kalk, tror jeg, til å strø i doene. Vi kalte den "kælkekassa". Doene ble tømt av jevnlig av dotømmerne. Og det var tørkesnorer, der vi hang opp tepper for å leke hus.
Vi hadde heldigvis bod i 1. etasje i uthuset. Undres hvordan de med bod i 2. etasje fikk lagret ved eller koks, man måtte bruke stige for å komme opp dit. I tillegg hadde alle bod på loftet. Der var det også tørkeloft og lagringsplass for gamle møbler, ovner som var byttet ut o.l. En bratt trapp med lem på toppen gikk opp i fra gangen utenfor vår leilighet.
Kildesortering foregikk i den tida også, aviser ble lagret for å brukes i tillegg til koksen, ukeblad ble buntet og levert til innsamling og matavfallet ble lagt i "skylledunken". En mann, som hadde griser på Ekeberg, hentet matavfallet en gang i uka.
Fra "palten" var det en renne langs husveggen ut til gata, sikkert forbundet med kloakkrør. Renna hadde tredekke over og fungerte som en brygge i min barndoms lek. Portrommet var en elv. Opp fra denne renna kom det rotter. Gamle Bråseth fanget dem i bur og druknet dem i balja husmødrene brukte til å skylle storvasken. Jeg minnes min mor en gang drepte en rotte med en murstein hun slapp oppe fra svalgangen i 2. etasje. Mursteinen traff rotta en etasje under. Jeg minnes ikke etterspillet, hvem som fjernet kadaveret eller mursteinen. Husker bare at den rotta ble helt flat.
Et gjerde, bestående av to jernstenger, skilte gårdsplassen fra "palten", en halv etasje ned. De var fine å klatre på, husker jeg sjelden gikk trappene, men klatret opp på utsiden, opp til svalgangen. Høydeskrekken var neppe tilstede den gangen, i dag kommer jeg knapt 5 trinn opp i en stige.
Vinterstid ble snøen måkt sammen i en stor haug, liggende mellom de to trappene innerst i gården. For en liten tass ble dette både en fin haug til sklie og den kunne hules ut til snøhule, med plass til en liten kjelke for et par små rumper.
Fram til vi ble 3 år, Solfrid og jeg, var det en grind ytterst i porten. På den hang vi, kikket ut på alt utenfor. Faktisk tror jeg vi holdt oss innenfor den grinda, så lenge den sto der. Utrolig egentlig, for vi kunne lett smyge oss gjennom, små som vi var.
Senere utvidet vår verden seg, fortauer ble tatt i bruk. Vi hoppet paradis, med kjettingstumper, liggende igjen fra vinterens biltrafikk, og turnet i rekkverket utenfor porten til Norderhovsgata 22. Der hang vi opp ned, etter knærne. Glemmer aldri den våren jeg jeg plutselig stanget i asfalten. En æra var over, jeg hadde vokst fra min barndoms turnstang.
I min barndom bodde det 10 barn og 17 voksne der. På varme sommerkvelder satt de omkring på trappene, skravlet og koste seg. Og noen ganger kranglet de. Noen flyttet ut, andre flyttet inn, bare vi ble boende, jeg selv helt til jeg flyttet til Telemark og gjorde Heddøl av meg, i 1969.

Sørumgaten 2 på Kampen i dag. Som man ser er det skjedd en påbygging over portrommet. Det er satt opp en port, som utvilsomt er låst. Og loftet er tatt i bruk til leilighet.
Og gårdens opprinnelige 9 leiligheter er nå blitt til: Hvor mange?
Vegger er ganske sikkert fjernet, ingen er vel i dagens samfunn fornøyd med å bo på 12 kvm stue, 10 kvm spisestue og 6 kvm kjøkken. Hvor vi sov den gangen? I stua og spisestua selvfølgelig!

fredag 11. juli 2008

Kampen og jazzen

Den som er interessert i musikkhistorien på Kampen, kan ta en titt på hjemmesidene til Kampen Janitsjarorkester: http://www.kjo.no/

Under månedens bilde for februar 2003 kan du lese dette:


Kampen og jazzen 1936 - 1940

"Vi hadde helt fra vi ble 'husløse' vært på jakt etter et eget lokale hvor vi kunne spille så mye vi ville uten å sjenere andre. I Sverresgate 3 var det et lokale som forskjellige foreninger hadde leid av Kampen Mekaniske Verksted. Det ble for dyr leie, så det ble stående tomt. Husleien var 100 kroner pr. måned. Dette var i 1936. Vi tok sjansen på å greie det ved å leie bort lokalet til andre foreninger, og ved å holde danseaftener selv. Det ble snekret langbord med bukker og trebenker, og kjøpt inn kopper og skåler og en diger kaffekjele av blikk.Musikken til danseaftenene greide vi selv. Det var tre jazzband innen korpset da, Yankee Band, Roy Fox og Jackie Brothers. Et piano tok vi på avbetaling – 1 krone i uken. Dette gikk et års tid. Nå hadde vi det fint. Innrettet oss med skap til noter og effekter, og kunne ha gruppeøvelser i tillegg til vanlige øvelser. Og jazzbandene kunne øve.Vi hadde også et stort danseorkester på 14 mann. De som var med i det, var de guttene som spilte i våre jazzband. Korpset leide lokaler rundt om i byen og arrangerte offentlig dans. Guttene spilte gratis og bidro til å styrke økonomien. Som solist hadde danseorkesteret noen ganger med seg trompeteren Jackie Butler. Han var neger og bekreftet at jazzen lå i hans blod. Dette var både morsomt og lærerikt for oss som deltok. Orkesteret var i virksomhet fra 1936 til 1940."(Rolf Letting forteller i jubileumsskriftet fra 1979.)


Her har vi en historisk liten godbit!Her er det 14 manns store danseorkester som Kampen Arbeiderungdomskorps hadde før krigen. Det er lett å se at det er fra en festaften; gutta hadde uniformene sine, og Jackie Butler står foran er i kjole og hvitt. (Foto: Fotograf Foss, Grønland 4)

Antakelig er det den kvelden som annonseres her
Musikerne i bandet varierte noe, men på dette bildet ser vi: 1. rekke fra venstre: Einar Hansen (p*), John Sørensen (as), Leif Isaksen (ts*), solisten Jackie Butler (trp, fra USA*),Karl Ekdahl (ts*), Rolf Letting Olsen (as*).2. rekke fra venstre: Lyder Vengbo Olsen (trb*), Bjørn Fongaard (g*), Bjarne Haraldsen (trp*), Per Michaelsen (trp*), Erling Løchen (trp*), Sverre Moen (b) (usikker), Per Eidsvold (trb).3. bakerst: Helge Martinsen (tr*).* Alle disse er nevnt i en av Norsk Jazzarkivs tre bøker.

Rolf Letting Olsen var bandets leder. Av annonsen, som forteller om et arrangement som fant sted den 4. februar 1940, kan det se ut som om det var Helge Martinsen som var det, men Kampens veteraner holder bestemt på at det ikke stemmer. De som kjente Rolf, vet at han ikke var noen underholder. Det var derimot Helge Martinsen. I tillegg til å være en god batterist (og trommeslager i korpset) kunne han steppe og gjøgle og lage moro på scenen, noe som selvsagt bidro til å heve nivået på det som ble annonsert som en festaften.

Forfatter: Grete Letting


Fra "Fra Kampen til New Orleans" Letting og Knudsen Schibsted 2004

onsdag 9. juli 2008

Brinken 64

Mitt "barndomshjem" var ikke mye å skryte av - men så gjør jeg det på en måte likevel. Brinken 64 var kondemnert i 20 år allerede da mine foreldre flyttet inn i 1946 like før jeg skulle bli født. En gammel tregård av det tradisjonelle slaget , med trapper på utsida og inngang fra trappegange, med trange trapper opp til trange leiligheter. Vi bodde 75 mennesker i dette huset i min barndom, de fleste på et rom og kjøkken. Jeg pleier å si at det er derfor jeg sover uansett hvor jeg er, og at jeg kan konsentrere meg om mitt uansett bråk rundt meg. Brinken 64 var opprinnelig et vertshus, i hovedsak var det plankekjørere fra Romeriket som tok inn der kvelden før de skulle inn gjennom byporten ved Lakkegata skole. (Den er der faktisk fremdeles!) Derfor hadde vi staller nede i bakgården, og brosteina lå andre veien på midten for at hestene skulle klare å komme seg opp og ut porten. En stor treport med jernslå, som vi ungene brukte til turnstang. Porten ble låst klokka ni om kvelden, og etter det var det best å ha nøkkel, ellers måtte man knakke på vinduet til Sekkingstad (min far) for å få ham til å åpne. Det hendte nok at han ble ganske sur for det.. Når så plankekjørerne kom tilbake med penger i lomma kvelden etter, så vanket det nok et og annet på vertshuset. Og vertshuset, det ble etter krigen til vår leilighet. Det jeg husker best er ISKULDA, enkle vinduer en halv meter over bakken, kjelleren under full av rotter, med lem rett inn i stua. Det trakk og var umulig å varme opp den stua, og vi så sjelden ut av vinduene hele vinteren igjennom. Et av de siste årene jeg bodde der fant jeg faktisk mye spennende i den kjelleren - den hadde nok fungert som gjemmested for mye rart under krigen. Og uansett om jeg ble det siste barnet som bodde der, etter at alle med søsken hadde fått tildelt sine drabantleiligheter, så var jeg dypt ulykkelig over å måtte flytte da gården brant skuddårsaften 1964. Aldri så kummerlig: jeg elsket den gården! Og den passet godt som kilde til fantasien for et villskudd av et barn som jeg var. Ville aldri ha byttet bort min barndoms elendige boforhold for noe palass: det var jeg grunnlaget ble lagt for at jeg idag klarer meg under like enkle forhold og har det bra!

tirsdag 1. juli 2008

Vi lekte midt i gata

Livet den gang var ganske annerledes enn i dag. Fram til 1960 var det nesten ikke privatbilisme i Oslo. Dette gjorde at gater var ganske trygge lekeplasser. Man visste stort sett hvilke biler som passerte, og til hvilket tidspunkt. Bilene kjørte med kjettinger om vinteren, så det var sjelden strødd. Dette resulterte i at ungene hadde supre akeforhold i gatene. Jeg pleide å ake på rattkjelke fra porten i Sørumgata, hvor jeg bodde, nedover Norderhovsgate, svingte så til høyre ned den lille stumpen av Kampensgate mot Brinkensgate, og fortsatte nedover helt til Økerveien.
Var det kommet nysnø, laget vi engler i snøen og lekte ringsisten midt i Norderhovsgata. Dette var også før brøytekanter ble fjernet maskinelt, slik at det var mulig for barn å bygge store snøhuler inne i brøytekantene. Vi lekte ofte 10-20 barn sammen.
Våren opprant med masse snø som smeltet, og vi bygget store demninger, som ofte dekket halve gata, før en enslig bil kom og laget hull. Så var det å tette igjen fortest mulig, så leken kunne fortsette.
Når snøen forsvant hoppet vi paradis med kjettingstumper, som lå igjen etter bilene. Dette er også en del av barnekulturen som er forsvunnet, paradis hoppes fremdeles, men kjettingstumpene forsvant med vinterdekkenes inntreden. I gatene spilte vi også all verdens ball-leker, samt indianer og cowboy rundt hushjørner og portrom.