Vi lekte midt i gata

Livet den gang var ganske annerledes enn i dag. Fram til 1960 var det nesten ikke privatbilisme i Oslo. Dette gjorde at gater var ganske trygge lekeplasser. Man visste stort sett hvilke biler som passerte, og til hvilket tidspunkt. Bilene kjørte med kjettinger om vinteren, så det var sjelden strødd. Dette resulterte i at ungene hadde supre akeforhold i gatene. Jeg pleide å ake på rattkjelke fra porten i Sørumgata, hvor jeg bodde, nedover Norderhovsgate, svingte så til høyre ned den lille stumpen av Kampensgate mot Brinkensgate, og fortsatte nedover helt til Økerveien.
Var det kommet nysnø, laget vi engler i snøen og lekte ringsisten midt i Norderhovsgata. Dette var også før brøytekanter ble fjernet maskinelt, slik at det var mulig for barn å bygge store snøhuler inne i brøytekantene. Vi lekte ofte 10-20 barn sammen.
Våren opprant med masse snø som smeltet, og vi bygget store demninger, som ofte dekket halve gata, før en enslig bil kom og laget hull. Så var det å tette igjen fortest mulig, så leken kunne fortsette.
Når snøen forsvant hoppet vi paradis med kjettingstumper, som lå igjen etter bilene. Dette er også en del av barnekulturen som er forsvunnet, paradis hoppes fremdeles, men kjettingstumpene forsvant med vinterdekkenes inntreden. I gatene spilte vi også all verdens ball-leker, samt indianer og cowboy rundt hushjørner og portrom.