onsdag 9. juli 2008

Brinken 64

Mitt "barndomshjem" var ikke mye å skryte av - men så gjør jeg det på en måte likevel. Brinken 64 var kondemnert i 20 år allerede da mine foreldre flyttet inn i 1946 like før jeg skulle bli født. En gammel tregård av det tradisjonelle slaget , med trapper på utsida og inngang fra trappegange, med trange trapper opp til trange leiligheter. Vi bodde 75 mennesker i dette huset i min barndom, de fleste på et rom og kjøkken. Jeg pleier å si at det er derfor jeg sover uansett hvor jeg er, og at jeg kan konsentrere meg om mitt uansett bråk rundt meg. Brinken 64 var opprinnelig et vertshus, i hovedsak var det plankekjørere fra Romeriket som tok inn der kvelden før de skulle inn gjennom byporten ved Lakkegata skole. (Den er der faktisk fremdeles!) Derfor hadde vi staller nede i bakgården, og brosteina lå andre veien på midten for at hestene skulle klare å komme seg opp og ut porten. En stor treport med jernslå, som vi ungene brukte til turnstang. Porten ble låst klokka ni om kvelden, og etter det var det best å ha nøkkel, ellers måtte man knakke på vinduet til Sekkingstad (min far) for å få ham til å åpne. Det hendte nok at han ble ganske sur for det.. Når så plankekjørerne kom tilbake med penger i lomma kvelden etter, så vanket det nok et og annet på vertshuset. Og vertshuset, det ble etter krigen til vår leilighet. Det jeg husker best er ISKULDA, enkle vinduer en halv meter over bakken, kjelleren under full av rotter, med lem rett inn i stua. Det trakk og var umulig å varme opp den stua, og vi så sjelden ut av vinduene hele vinteren igjennom. Et av de siste årene jeg bodde der fant jeg faktisk mye spennende i den kjelleren - den hadde nok fungert som gjemmested for mye rart under krigen. Og uansett om jeg ble det siste barnet som bodde der, etter at alle med søsken hadde fått tildelt sine drabantleiligheter, så var jeg dypt ulykkelig over å måtte flytte da gården brant skuddårsaften 1964. Aldri så kummerlig: jeg elsket den gården! Og den passet godt som kilde til fantasien for et villskudd av et barn som jeg var. Ville aldri ha byttet bort min barndoms elendige boforhold for noe palass: det var jeg grunnlaget ble lagt for at jeg idag klarer meg under like enkle forhold og har det bra!

3 kommentarer:

Anne Stordal sa...

Gamle hus har alltid en spennende forhistorie. Og det er alltid mye vi andre ikke vet. Du skriver om byporten ved Lakkegata skole. Spennende. Men de to like hus som ligger der, har alltid innbilt meg at de var bygget i tilknytning til museene på Tøyen (ornitologisk og geologisk er det vel). Jeg tenker da i forhold til byggestilen. Vet du noe mer om dette?

gletting sa...

Kjære Marit! Jeg forstår deg så godt! En dag jeg har bedre tid, skal jeg skrive om min gård, den var riktignok et hakk bedre. Men jeg var utenfor en av dagene før den ble revet og plukket ned gateskiltet som hang ved siden av porten. Sigurds gate 5. Skiltet fikk Kampen Janitsjarorkester, som ble stifta i gården, i gave av meg til sitt 70-årsjubileum. Det henger på veggen i lokalet deres på Hellerud vgs.
Men ALLE DERE ANDRE! Et lite innlegg om DERES gård, så blir det ei svær bok!
Hilsen Grete

Anonym sa...

Min farfar vokste opp i Brinken 64 fra han ble født i 1897 til han flyttet hit til Stavanger i 1917. Det var et beinhardt liv for min oldemor som var blitt enke med fem små barn å forsørge. Farfar fortalte flere episoder fra den gang, de fleste er gått i glemmeboken, men det gjorde inntrykk da han kunne fortelle om den gang han måtte banke opp Einar Rose, som hadde gjort noe tilsvarende overfor farfars lillebror ...

mvh
PAD, Stavanger